I et intervju forteller samleren og motehistorikeren Alexandre Vassiliev hvordan en av verdens største private motesamlinger bygges opp, og hvordan arkivplagg restaureres til sin opprinnelige glans.


Mote er et paradoks - det er utilitaristisk og funksjonelt, tiltalende og skandaløst. Den er både et offentlig objekt og en svært personlig del av vår personlighet. Den kan være leken eller alvorlig, overfladisk eller full av skjulte betydninger. Det er en del av hverdagen vår, men det er også en kunstart som øker i verdi over tid. Utstillingen "Moteparadokset: Mote versus kunst" på Kampa Museum overbeviser oss om alt dette. Her kobles den hjemlige kunstsamlingen sammen med unike moteplagg fra andre halvdel av 1900-tallet fra Alexandre Vassiliev-stiftelsen. Samlingen til denne teaterkunstneren og motehistorikeren omfatter over en halv million gjenstander og regnes som den største private motesamlingen i verden. Vassiliev er født i Moskva, men har bodd i Paris siden 1982, der han begynte å designe kostymer for teatre og operaer. I et eksklusivt intervju forteller han hva mote representerer i dag og om "haute couture er død".


Er "The Paradox of Fashion" din første utstilling i Praha?


Ja, jeg ble veldig glad da fondet mitt ble invitert av Kampa-museet til å lage utstillingen "Moteparadokset", som passer inn i konteksten av museets kunstverk fra andre halvdel av 1900-tallet. Fondet mitt har allerede organisert over 250 utstillinger, men dette er den første, og forhåpentligvis ikke den siste, utstillingen i Praha. Det er en stor ære og en stor glede for meg. Totalt har vi med oss rundt hundre kostymer og noen få tilbehør, som ikke bare er plassert i første etasje, men også i de øvre etasjene - der er det allerede art deco-utstillinger.


Jeg vet at du eier en av de største private motesamlingene. Hva inneholder samlingen din?


Til dags dato teller samlingen over en halv million stykker - den inkluderer klær, tilbehør, sko, samt kunstgjenstander som tegninger og malerier og så videre.


Hvor lang tid tok det å skape verdens største motesamling?


Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på det, et halvt århundre. Men jeg er fortsatt på leting.


Hvordan begynner en slik kolleksjon i det hele tatt? Hvilket objekt startet den, og omvendt, hvilket var det siste du kjøpte?


Det første objektet jeg kjøpte til samlingen min var et ikon av St. Nicholas fra 1700-tallet, som ble min talisman og amulett som beskytter meg. Men når det gjelder klær, var jeg seksten år gammel. Da satte jeg inn en annonse i avisen om at jeg var på utkikk etter antikke klær, hatter og tilbehør. Så ringte eller skrev folk til meg og fortalte meg hvor jeg kunne få tak i det, eller de sendte det til meg. Det var en hobby som faren min var med på å sponse. Han var teaterdesigner og støttet derfor denne hobbyen min. Mens jevnaldrende spilte fotball eller så på film, samlet jeg på antikk mote.


Hva er det mest verdifulle eller favorittstykket i samlingen din?


Jeg klarer ikke å bestemme meg for én enkelt gjenstand. Det er mange verdifulle og vakre gjenstander i samlingen min, og den vokser hele tiden. For hvert nytt objekt blir den mer mangfoldig, men også mer verdifull og interessant som helhet.


I vasen viser du gjenstander fra andre halvdel av 1900-tallet, men du har også mye eldre gjenstander i samlingen din. Hvor utfordrende er det å restaurere og holde slike gjenstander i god stand?


Ja, det er det. Det er også vanskelig å finne fagfolk som behersker håndverket sitt. Men jeg er heldig, for jeg har klart å finne tolv av dem, og de er nå faste medlemmer av restaureringsteamet mitt.


Det er tydeligvis svært vanskelig å finne slike fagfolk i dag.


Ja, det er det. Vi pleide å annonsere, og det var slik vi fant dem. Etter hvert har det dannet seg et veldig variert team med folk i alderen 25-80 år, og de har nå jobbet sammen med meg i over ti år. Noen av dem er fagutdannede, andre er selvlærte og har spesialisert seg på en bestemt type materiale eller teknikk, for eksempel broderi eller blonder. Andre jobber bare med svart blekk, og noen jobber bare med perler.


Hvordan ser slikt restaureringsarbeid ut i praksis?


Alle disse menneskene arbeider hjemmefra. En gang i måneden møtes de for å dele ut nye arbeider eller levere inn et ferdig arbeid. Disse sender de inn til en komité av restauratører som vurderer kvaliteten på arbeidet. Det bør tilføyes at denne kommisjonen ikke alltid godkjenner arbeidet - det hender at det returneres for omarbeiding. Den samme kommisjonen tildeler nye arbeider når nye verk legges til samlingen. De blir ikke bare gitt bort til hvem som helst. Hvorfor ikke? Fordi jeg mener at man må utføre sitt arbeid med glede, og fremfor alt med kjærlighet. Alle ting trenger en sjel...


I tillegg til å være samler og teaterdesigner er du også motehistoriker. Du har skrevet flere bøker og holdt foredrag om berømte designeres liv. Hvem av dem synes du personifiserte det 20. århundret?


Jeg er en stor fan av Paul Poiret. Jeg synes han var et geni som frigjorde kvinnene fra korsettet, men han var også en fantastisk designer - en kolorist. For meg spiller farger en stor rolle i motebildet. Det er ett verk i denne utstillingen, men samlingen min inneholder både parfymene og maleriene hans - han begynte å male etter at han pensjonerte seg fra moteverdenen, for å si det sånn.


Og når det gjelder det 21. århundret?


Det har bare gått 23 år, så det er for tidlig å trekke konklusjoner. Det er klart at det har skjedd mye på den tiden - flere økonomiske kriser, pandemier og krig, og alt dette har påvirket motebildet. Vi har også gått over til fast fashion, som er lokalt og økonomisk tilgjengelig, som ligner det alle andre bruker, og som vi ikke trenger å si farvel til lenge hvis det blir utslitt. I dag er det ikke lenger mote som skal pryde en kvinne, det er ikke lenger en kvinnes utsmykning - i stedet er det komfort, bekvemmelighet, men også ønsket om å dekke over overflødig vekt, som råder. Spesielt etter pandemien.


Nå som fast fashion og ready-to-wear har erstattet haute couture fullstendig, hvilken funksjon har den i dag?


Hovedsakelig å reklamere for huset og holde navnet ute.


Er det nok at moten "bare er vakker" - uten konsept, symbolikk eller noen ganger skjulte betydninger?


Dette er et vanskelig spørsmål å svare på. Noen ganger er ikke "bare" estetikk nok til å gjøre noe populært. Det må alltid ha en mening eller merverdi.


Ja, Vetements og Balenciaga under Gvasali-brødrene er bevis på det. Synes du ikke at de legger en ny standard for haute couture, som i dag ikke skiller seg så mye fra konfeksjon?


Tidene forandrer seg. Haute couture er i ferd med å miste sin eksklusivitet - tidligere kunne en modell produseres i tre versjoner. Det kunne altså bare finnes tre eksemplarer av et gitt design i hele verden. Haute couture representerte dermed eksklusivitet ikke bare i kvalitet, men også i kvantitet. Ifølge de nye reglene kunne en modell kopieres opptil ti ganger. Det er det samme antallet som for ready-to-wear de luxe-modeller. Det er synd og skam.