Når jeg blir enig med Małgosia Bela på Zoom om å snakke om "Winter Girl", en bok om hennes 25 år lange karriere utgitt på 77 Press, må vi avtale to telefonsamtaler. Det er moteuke, og Małgosia må reise fra Milano til Paris. Hun forteller at hun kommer tilbake til leiligheten i Warszawa om en måned, og at timeplanen er like full som på høyden av karrieren. Men ideen om å lage en bok kom i en periode med nedgangstider. Det var sommer, og hun fikk færre oppdrag, noe agenten hennes forklarer med at hun er en "vinterjente". "Looken min passer mye bedre til rullekrage enn bikini", sier hun. Da jeg viser henne Pirelli-kalenderen fra 2009 som jeg nylig fant i kjelleren, der hun er avbildet hengende i støttennen på en elefant, forteller Małgosia at historien om turen til Botswana var den første hun skrev. Hun skriver faktisk på en veldig rørende måte - i tillegg til at hun er dyktig til å spille piano (et øyeblikk foreviget i boken av Steven Meisel), spille i filmer og selvfølgelig være supermodell - og hennes intime minner er det som skiller "Winter Girl" fra andre coffee table-bøker.

MAJA VON HORN: "Winter Girl" fikk meg til å innse at det er 24 år siden jeg beundret henne i den italienske marsutgaven av Vogue, det såkalte "The Małgosia Issue". En slik karriere er sjelden i motebransjen.

MAŁGOSIA BELA: Det var flere faktorer som spilte inn. For det første var det flaks, timing: Jeg ble oppdaget på riktig tidspunkt. Dernest var det et spørsmål om hva jeg la ned i faget, og det kan jeg takke meg selv og foreldrene mine for, som ga meg arbeidsmoralen videre. Det tredje elementet er god ledelse, noe som er spesielt viktig i dag. I dag kan du skape en karriere ut av ingenting, ut av litt tåpelig PR som du så fortsetter å reklamere for. Men en karriere som min må opprettholdes på en intelligent måte, styres på en måte som gjør at man ikke brenner seg ut, og balanserer skarpt redaksjonelt arbeid med kommersielt arbeid, slik at man kan leve av det. Jeg er heldig som har agenter som forstår styrkene mine og sørger for at jeg ikke blir bedt om å gjøre noe jeg ikke er komfortabel med. For ti år siden ble jeg bedt om å starte en Instagram-konto. Det har jeg ikke gjort ennå.

M.V.H.: Snakker du om agenten din i Polen?

M.B.: Nei, men Darek [Kumosa, grunnleggeren av modellbyrået Model Plus - red. anm.] la sin hånd på det, fordi han henviste meg til gode agenter i utlandet. Karrieren min i Polen er ikke-eksisterende, jeg har aldri oppnådd noe her, og Darek forsto med en gang at jeg ikke hadde noe å se etter i landet. Da han sendte meg for å lage en reportasje for et av de polske magasinene, trodde folk at jeg var en vaskehjelp som hadde kommet for å rydde opp i studioet. Min nåværende agent, som er yngre enn meg, og uten ham ville ikke denne boken eksistert, forstår meg så godt at vi er på bølgelengde. Ingen algoritme kan gjenskape denne forståelsen; det menneskelige elementet er uunnværlig. Kunstig intelligens kan ikke forstå min sans for humor eller min kyniske tilnærming til visse ting. Denne boken er en hyllest til menneskelig kreativitet og samarbeid med fantastiske mennesker.

M.V.H.: Det som skiller denne boken fra andre coffee table-bøker om mote, er ordene. Ti essays, fulle av fantastiske detaljer og anekdoter om dine tidlige dager som modell og ditt arbeid med de største navnene i bransjen. Har du tatt notater eller ført dagbok i løpet av disse 25 årene?

M.B.: Nei, jeg har aldri tatt notater. De ti essayene i boken er korte, alle på under 1500 ord. Akkurat som mannen min [regissøren Paweł Pawlikowski] lager filmer som ikke kan være lengre enn 83 minutter, har jeg en magisk grense på 1500 ord: Jeg kan ikke gjøre mer enn det, da begynner jeg å snakke i vei, og jeg må korte ned. Jeg pleide å fortelle disse historiene til min venn Filip [Niedenthal, grunnlegger av 77 Press, forlaget som ga ut "Vinterjenta" - red. anm.] fordi han alltid var interessert i karrieren min. Jeg kaller ham "Filip full av nysgjerrighet", fordi han husker alle navnene og detaljene. Han var en veldig god lytter, lo høflig av historiene mine og oppførte seg som en terapeut som sitter og lytter. I mellomtiden organiserte jeg disse historiene i hodet mitt. Da jeg måtte sette meg ned og skrive dem ned, var det en forferdelig tid. Jeg gjorde hva som helst - rydde i skapet, støvsuge, gå tur med hunden, handle, lage middag - for å slippe å sette meg ned og skrive.

M.V.H.: Det er som med de fleste som skriver.

M.B.: Jeg var nødt til å forplikte meg, ellers ville det bare blitt et forfengelighetsprosjekt som Filip kunne sette sammen på egen hånd.

"Da [agenten min] sendte meg for å skrive en historie for et av de polske magasinene, trodde folk at jeg var en renholder som kom for å rydde opp i studioet."

M.V.H.: Nesten hele generasjonen av store fotografer du har jobbet med de siste 25 årene, er ikke lenger blant oss - Richard Avedon, Peter Lindbergh, Irving Penn (som aldri fotograferte deg, men som ga deg en viktig livsleksjon, noe du forteller om i boken). Hvordan er arbeidet ditt sammenlignet med dem og med den nye generasjonen fotografer?

M.B.: Denne boken er en oppsummering av en bestemt epoke. Det som er luksus i dag, var normen før. Tidligere hadde vi to dager på oss til å ta fem bilder. Under Avedons fotograferinger gikk den første dagen med til research, øving og ideer. Det fantes ikke noe moodboard, kanskje noe inspirasjonsmateriale, men ikke konkrete bilder. Nå, når jeg kommer til studioet, har jeg et moodboard med bildene mine fra over ti år tilbake. Og en forespørsel fra kunden: "La oss gjøre dette." Jeg kopierer og limer inn. Jeg savner den kreative utvekslingen vi hadde tid til på jobben. Det betydde ikke at vi dro på ferie sammen etterpå eller gikk ut og spiste middag - jeg har ikke slike relasjoner i bransjen i det hele tatt. Men jeg vil heller ikke klage over at det var så bra før, og nå er det forferdelig. Vi kan ikke noe for det, det handler om teknologi og verdens utvikling. Jeg opplever fortsatt ting som gjør meg forvirret, som en nylig fotografering - som ennå ikke er publisert - for magasinet W med motedesigneren Joe McKenna og fotografen Jamie Hawkesworth. Det er som om vi har gått 25 år tilbake i tid. Ingen moodboards, bare klærne og rommet. Ikke noe press om å ta dusinvis av bilder - vi kunne ta fem-seks bilder så lenge de var gode. Alle var fokuserte, ingen snakket i telefon. Jamie tok ikke engang polaroidbilder, men ringte bare til Joe, stylisten, innimellom for å se gjennom linsen og se bildet. Ingen visste hvordan bildene så ut. Fotografen hadde enorm respekt for stylisten og stylisten for fotografen. Det var lenge siden jeg hadde hatt en slik opplevelse, og jeg ble rørt over at dette fortsatt er mulig. Fordi det er så sjeldent i dag, setter jeg enda større pris på det.

M.V.H.: Apropos Avedon, du sa i et intervju for 20 år siden at han anbefalte deg å se filmen "Come and See", som endte opp med å ha en sterk effekt på deg.

M.B.: Ja, han ga meg bokstavelig talt filmen. Hun sa til meg: "Du kommer fra de østlige områdene. Jeg lurer på hvilken effekt den vil ha på deg." Hun ga meg også bøker å lese, vi hadde et ganske spesielt forhold. Jeg vil ikke kalle det vennskap, for han betrodde seg ikke til meg, og vi gikk ikke inn på intime detaljer. Men han var mentoren min. Hvis vi snakket polsk, kalte jeg ham "sir" [en standard måte å omtale noen man ikke er så godt kjent med, red. anm.] Jeg hadde enorm respekt for ham, og jeg var fascinert over at han i en alder av 80 år kunne bli like opprømt som et barn og bokstavelig talt hoppe litt ved hvert bilde. Jeg blir flau over slike ting, spesielt når jeg føler meg sliten eller utslitt. Han hadde en utrolig energi og lidenskap.

M.V.H.: Jeg var i London på den tiden og kjøpte filmen på DVD etter din anbefaling, og kort tid etter møtte jeg min nåværende mann. På vår første date hjemme viste jeg ham Come and See.

M.B.: Og det var slik du fikk ham til å forelske seg i deg!

M.V.H.: Vi ble begge rystet av filmen, men ja, jeg tror han ble imponert, og du spilte din rolle i det.

M.B.: Jeg får gåsehud når jeg tenker på det. Jeg møtte faktisk Małgośka Szumowska [Małgorzata Szumowska, polsk regissør - red. anm.] en stund senere. Da hun spurte meg hvilke filmer jeg så, fordi hun var på utkikk etter en jente til filmen "Ono", sa jeg at jeg nylig hadde sett "Kom og se". Det er favorittfilmen min." Jeg fikk en rolle i filmen hennes, og senere introduserte hun meg for min nåværende mann Paweł. Avedon står bak dette.

M.V.H.: Men du liker også å jobbe med unge fotografer.

M.B.: Jeg foretrekker dem som vet hva de gjør. Av og til er det noen fra den yngre generasjonen som har en spesifikk visjon og forfølger den. Det er bra. Men det er vanskeligere for meg å komme overens med dem, fordi denne yngre generasjonen har vokst opp i en så sterk kultur, som er veldig forskjellig fra min erfaring.

M.V.H.: Men er det ikke slik at når en fotograf har mindre erfaring, har han eller hun større mulighet til å være kreativ?

M.B.: Det jeg misliker mest, er å jobbe med noen som føler seg som en stjerne. Alt jeg gjør er "fantastisk", og det synes jeg er veldig irriterende. Det er da jeg må ta kontroll over det hele. Dette er ulempen med å jobbe med mennesker som kunne vært mine barn: De er sjenerte og overveldet av CV-en min. Men hvis det er en ung person som har en visjon om meg og overhodet ikke er opptatt av hva jeg har gjort tidligere, men i stedet fokuserer på det vi har sammen akkurat nå, kan det bli veldig friskt, morsomt og kreativt. Og det er viktig, for i min alder er det ikke nødvendigvis slik at alt jeg gjør er vakkert. Jeg har aldri vært helt fotogen, som for eksempel Kate Moss, som du kan sette i et hjørne, og hun ville se bra ut på et 2D-bilde. Jeg er ikke sånn.

M.V.H.: Er du ikke litt sjenert?

M.B.: Nei, jeg mener alvor. Det er derfor jeg tror jeg er en veldig god modell. Jeg vet hva jeg skal gjøre for å gjøre ting vakre, jeg vet hvordan jeg skal komme i kontakt med det som er ubeskrivelig i scenografien, noens idé eller til og med bare kjolen i et enkelt hvitt studio. Det høres trivielt ut, men jeg ser hvor sjeldent det er i foto. Idolet mitt har alltid vært David Bowie, jeg har alltid ønsket å være som ham. Det han gjør på bildene, det han har på seg, han blir rett og slett det. Han går på scenen med noe stort i pannen, og det er autentisk. Da jeg var ung, drømte jeg om å bli skuespiller, og i stedet er jeg som en skuespiller i en stumfilm.

M.V.H.: Men du har jo spilt i flere filmer. Var det noen spesielt viktige roller for deg?

M.B.: Jeg tror ikke jeg legger så stor vekt på noen av dem. Vanligvis får jeg roller som i filmen "Suspiria" [regissert av Luca Guadagnino] - som et slags monster eller en kastrerende mor.... "Suspiria" var faktisk en flott opplevelse fordi jeg fikk bruke modellferdighetene mine, som å være helt stille i fem timer mens de sminket meg eller klistret ting på meg, eller ikke spise eller drikke på 12 eller 18 timer. Jeg har ikke skuespillerevner, men jeg vet hvordan jeg skal spille. Jeg har kanskje ikke håndverket, men jeg har emosjonelle ressurser og er i stand til å bruke dem. Men jeg har alltid sett på meg selv som en amatør. Foreldrene mine frarådet meg å bli skuespiller da jeg var 13 år gammel. De sa at jeg var for høy og hadde talefeil, så jeg burde heller konsentrere meg om å spille piano. Og det var det jeg gjorde, men jeg hadde så mye sceneskrekk under opptredener at pianokarrieren var dødsdømt. Det var først da jeg ble modell og sto foran et kamera at jeg ble kvitt sceneskrekken.

M.V.H.: Du begynte i supermodellenes tid, da din type skjønnhet ikke ble ansett som "kommersiell". Nå ser hun ut til å være mer allsidig enn noensinne.

M.B.: Har du sett Ruben Östlunds siste film?

M.V.H.: Ja, "Triangle of Sadness".

M.B.: Det er en scene i begynnelsen av filmen der mannlige modeller under en casting får beskjed om å gjøre "H&M", altså et "kommersielt" ansikt, og "Balenciaga", altså et mer edgy ansikt. I løpet av de siste 20 årene har jeg faktisk fått mange jobber for begge merkene.

M.V.H.: Filip Niedenthal sier at du presser grensene.

M.B.: Det vet han veldig godt.

M.V.H.: Er du en arbeidsnarkoman?

M.B.: Nei, jeg er bare profesjonell og perfeksjonist. Jeg er ikke besatt, men hvis jeg vet at noe kan gjøres bedre, så gjør jeg det bedre. Det har alltid vært standarden for meg. Sønnen min tar det ikke så godt, han ser på det som et press, en belastning, men jeg oppfatter det ikke slik i det hele tatt. Ifølge den nye generasjonens målestokk er jeg intens og krevende, men for meg er det normalt. Jeg tror jeg har opplevd det samme presset.

M.V.H.: Men det handler også om selvdisiplin. Har du klart å gi noe av dette videre til sønnen din?

M.B.: Ja, nå som han har flyttet til Berlin for å gå på skole, gjør han det samme. Og det er bra, for jeg husker at da jeg befant meg alene i New York uten penger, i en verden jeg ikke kjente i det hele tatt, var redningen min foreldrenes leksjoner, disse kjedelige, forferdelige leksjonene som skulle innprente verdier.

M.V.H.: "Uansett hva du gjør, gjør det riktig."

M.B.: Sønnen min fikk meg til å innse at ikke alle fungerer godt under press, men for meg er det avgjørende. Mannen min sier at modellering vil redde livet mitt. Jeg vet at jeg ikke kan drikke vin til middag, slik jeg pleide å gjøre, hvis jeg må jobbe dagen etter. Jeg ser ikke på det som et stort offer, men som en måte å fungere på i en verden der det er et konstant press om å være i form, se ut på en bestemt måte, håndtere søvnmangel, jetlag osv.

M.V.H.: Du skriver i boken at du hadde dårlig samvittighet for at du tjente mer penger på å være på stranden på Bahamas enn foreldrene dine gjorde i løpet av hele sin karriere.

M.B.: Jeg så nylig en ny dokumentar om supermodeller på 1990-tallet, og mye av den handler om penger. Jeg ante ikke hvor mye penger det var i denne bransjen. Moren min lånte meg dollar fra en prest hun kjente, slik at jeg i det minste skulle ha noe når jeg kom til New York. Jeg brukte en femmer bare på drosjen fra flyplassen til Manhattan. For meg handlet det ikke om penger, og jeg tror ikke det skyldtes måten foreldrene mine oppdro meg på, men det faktum at jeg vokste opp i et kommunistisk land. Som 21-åring gikk jeg fortsatt på universitetet, som var gratis i Polen. Jeg hadde et stipend. Foreldrene mine hadde denne holdningen: Så lenge du går på skolen, trenger du ikke å bekymre deg for husleien. Jeg har den samme holdningen til sønnen min. Jeg kom til New York for å oppleve eventyr, ikke for å få økonomiske fordeler. Jeg hadde ikke engang en bankkonto. Jeg skjønte ikke at jeg ikke fikk penger for å bo på Bahamas, men for retten til å bruke ansiktet mitt. Det tok flere år før jeg forsto det. Jeg trodde det var en gratis ferie. Så da jeg fikk en sminkekontrakt med Shiseido - noe som skjedde veldig snart - og 150 dollar plutselig ble til 150 dollar pluss noen nuller, var det sjokkerende. Jeg likte det ikke, jeg hadde en slags katolsk skyldfølelse. Jeg husker at foreldrene mine på den tiden tjente rundt 300 dollar i måneden.

M.V.H.: I Peter Lindbergh-historien husker du at du til din første jul i Polen ga foreldrene dine et nummer av Vogue med bilde av deg på forsiden og 10 000 dollar i en konvolutt.

M.B.: Jeg tok med det beløpet fordi det var alt man kunne ha med seg i kontanter. Kanskje var jeg allerede for gammel til å la meg imponere av penger, eller så var det oppdragelsen min. Jeg brukte aldri penger på klær, gleden ved å kle meg godt ble fullt ut tilfredsstilt eller til og med forsterket av arbeidet.

M.V.H.: Kort tid etter, fra et studio på Manhattan, så du på de fallende tårnene i World Trade Center.

M.B.: Filip var sammen med meg i New York, og jeg husker at vi følte det som om verden gikk under, at moten var over, at bransjen var en vits, at det var totalt overflødig. Det skjedde under New York Fashion Week, og først skulle alle visningene avlyses, så ble de flyttet, og så ble det bestemt at de skulle fortsette, men uten musikk, og at de skulle kalles "presentasjoner" i stedet for moteshow. Og så så vi med forferdelse på at alt gikk tilbake til det normale i løpet av en uke.

M.V.H.: Det var noe lignende under pandemien. Først var det mye snakk om å ikke fly så mye, fordi det er unødvendig og skadelig for miljøet.

M.B.: Pandemien førte til en enorm teknologisk utvikling. Jeg fotograferte en Max Mara-kampanje med Steven Meisel: Han var i New York og jeg i Paris, sammen med assistentene hans, alle på Zoom. Vi tenkte at det kanskje ville forbli slik, at vi kanskje ikke trengte å fly så mye, at vi måtte begrense karbonavtrykket vårt. Og så kom det hele tilbake med overmakt, det er enda flere utstillinger, på alle kontinenter. Det er skremmende.

"Sønnen min betalte en veldig høy pris for at jeg skulle være med på alle disse bildene. Så det er også en hyllest til ham."

M.V.H.: I tillegg til arbeidene til verdens største motefotografer inneholder boken også et portrett tatt av din 19 år gamle sønn, Józio Urbański. Hvordan ble dette portrettet til?

M.B.: Dette er nok en historie om å snu noe som ser ut som en katastrofe til noe bra. Da jeg spurte fotografene om tillatelse til å bruke bildene deres i boken min, var de alle veldig entusiastiske og ga meg gladelig bildene. Bortsett fra ett. Jeg ville at boken skulle inneholde 100 bilder, og det manglet bare ett. Vi kunne ha tatt med et bilde til av Tim Walker eller Steven Maisel. Men vi ønsket å beholde den gode stemningen rundt boken - det var et vennskapelig gjør-det-selv-prosjekt. Og så kom jeg på bildet Józio tok for å prøve et kamera. Håret mitt er bakbundet, noe som er favorittlooken min, jeg er ikke sminket, bildet er litt undereksponert - men på grunn av dette bildet ble bokens gode karma bevart. Jeg tenkte at det ville være fint å ha med sønnen min, han er tross alt også en del av min arv og stolthet. Han hadde ingen enkel barndom, det var mye ustabilitet, usikkerhet om når jeg skulle reise og når jeg skulle komme tilbake. Han betalte en veldig høy pris for at jeg skulle få være med på alle disse bildene. Så det er også en hyllest til ham.

M.V.H.: Ville du ikke gå i hans fotspor og bli modell?

M.B.: Absolutt ikke, selv om jeg stadig blir spurt av castere. Men Józio er, som enhver ung mann med respekt for seg selv, interessert i filosofi og vil gjerne bo i et kunstnerisk kollektiv. Han studerer lyddesign i Berlin - han vil definitivt bli kunstner, men han vil også ha et håndverk, noe jeg er veldig glad for. Han fikk denne kombinasjonen av pragmatisme og talent fra meg, selv om han har mer talent og jeg er mer pragmatisk. Men jeg klarte å overtale ham - eller snarere bestikke ham - til å gjøre en stor julekampanje sammen med meg, som skal presenteres til høsten. Han var veldig flau, men han gjorde det.

M.V.H.: Hvordan bestakk du ham?

M.B.: Du vet, selv om du er antikapitalist, må du kjøpe den gitaren eller det pianoet med noe.